The Pogues

Union Rock er stolt over å kunne presentere The Pogues med Shane MacGowan i spissen – eksklusivt i Drammen! I fjor spilte de sin første konsert her til lands med originalbesetning på nærmere 20 år – en konsert som  solgte ut på kort tid. Men nå er det altså nye muligheter de som ikke kjente sin besøkelsestid i fjor!

–        Fjorårets konsert med The Pogues var en magisk og rørende konsertopplevelse. Shane var i toppslag, og bandet skapte elektrisk stemning blant publikum. Vi er derfor svært glade for å få dem tilbake til Union Scene, sier Erik Løvgren i Union Rock.

Konserten ble blant annet kåret til årets konsertopplevelse i Dagsavisen, som oppsummerte det slik: «Vi håpet at Shane MacGowan skulle holde seg på beina. Vi hadde aldri trodd han skulle synge bedre enn på 20 år. Et like stort mirakel i Drammen som at Strømsgodset overlevde i Eliteserien. And-a-roving-a-roving-a-roving-we-go.»

SJEKK STEMNINGEN HER:

The Pogues’ blanding av tradisjonell irsk musikk og punk gjorde dem til et av 80-tallets aller beste og mest unike band. Siden oppstarten i 1982 har de gitt ut ni studioalbum og en rekke samleplater. Bandet er kjent for sin karismatiske vokalist og låtskriver, Shane MacGowan – og ikke minst julelåta over alle julelåter, «Fairytale of New York». Deres friske tolkning av irske folkesanger betydde også en renessanse for irsk folkemusikk, som en naturlig arvtager etter The Dubliners på 60-tallet. Musikken deres er preget av tekster med et politisk tilsnitt, ikke ulikt The Clash som de også samarbeidet med. De bruker tradisjonelle irske folkemusikkinstrumenter som blikk­fløyte, banjo, mandolin og trekkspill.

FRA TRADISJON TIL EGENPRODUKSJON

The Pogues ble dannet i London i 1982 under det gæliske navnet Pogue Mahone, som betyr «kyss meg i ræva». De platedebuterte med «Red Roses for Me» i 1985, et album som stort sett inneholdt nye versjoner av tradisjonelle folkeviser. På oppfølgeren «Rum Sodomy & the Lash» samme år ble imidlertid MacGowans låtskrivertalent tydelig, og platen ble også en suksess blant kritikere og platekjøpere. Her fantes også deres versjon av «Dirty Old Town», som i ettertid nærmest har blitt deres egen. Den etterlengtede tredjeplata lot vente på seg, men med «If I Should Fall From Grace With God» hadde de ikke bare produsert en knallplate, men også lagd en av tidenes største evergreens, verdens kanskje (nest etter «White Christmas»?) mest populære julesang, «Fairytale of New York». Året etter ga de ut albumet «Peace and Love». Samtidig med at bandet nådde sitt kommersielle høydepunkt, hadde dessverre også MacGowans rusproblemer utviklet seg til det verre. På «Hell’s Ditch» sto derfor andre bandmedlemmer for en stor del av syngingen og låtskrivingen.

MOT SLUTTEN

Til slutt bar ting så galt avsted at Shane MacGowan måtte forlate bandet. Platene som ble gitt ut etter at han forlot The Pogues i 1991, viste med tydelighet at han var sårt savnet. The Pogues ble aldri det samme uten sin største kreative ressurs, og i 1996 la de inn årene. Visstnok var ikke MacGowan spesielt lei seg da han tok farvel: «I had been wanting to leave the group for years. But the bastards wouldn’t let me go. Joining the Pogues was one of the best things that ever happened to me, and leaving them was one of the best things that ever happened to me. By the end of it, I hated every second of it.» MacGowan var fremdeles aktiv musikalsk i denne perioden, under navnet Shane MacGowan & the Popes. Men heller ikke han klarte i særlig grad å gjenskape noe av magien fra Pogues-tiden.

COMEBACK KID

I 2001 var The Pogues tilbake med MacGowan på plass for å gjøre en serie julekonserter i Storbritannia – og kritikere og publikum måtte bøye seg i støvet.